På gjensyn Norge, og ta godt i mot meg Colombia!

Så var kvelden her, kvelden for å pakke ryggsekken, kaste de store papirbunkene på kontorpulten, fundere over alt som er bra i livet og gråte en skvett før man går til sengs. Kvelden før avreise til Colombia.

Mens sommerfuglene flakser i magen prøver jeg å sette standarden med å legge ut en post. I helga blir det Kongress med den nye venstrefronten i Colombia! 500.000 colombianere har allerede meldt seg inn i det nye partiet, og 2.700 delgater sitter i kveld og kjemper med sakspapirene de må gjennom før Kongressen åpnes i morra. Og i ryggsekken min har jeg brev om at jeg er observatør for det norske sosialistiske venstrepartiet og skal få komme og ta pulsen på den breie venstresida i Colombia!

Sist venstresida prøvde å samle seg i 1985, i Union Patriotica, endte det i det venstresida i dag betegner som et folkemord. 5.000 mennesker med tillitsverv i partiet ble drept over en 10årsperiode. Den colombianske staten står den dag i dag tiltalt for folkemord, men uten at saken er ferdigbehandla. Internasjonal tilstedeværelse og oppfølging skal forhindre at katastrofen kan få gjenta seg. Senest i dag var jeg i møte med statssekretæren til Erik Solheim, og reiser med forsikringer om at norske myndigheter følger med. Opposisjonen i Colombia har blitt flinkere til å informere vennligsinnede regjeringer om hva som foregår. Og jeg er bare en av mange internasjonale observatører som er invitert til Kongressen.

Som u-leder for SU får man tenkt mye på hvor urettferdig verden er. Som hvit, blåøyd nordmann kan jeg reise hvor jeg vil uten visum, jeg kan uttykke mine meninger fritt, og jeg kan føle meg trygg. Blonde hoder strykes medhårs. Bare det at jeg er tilstede gjør livet tryggere for folk i andre land. Tenk om nordmenn visste å sette pris på den ufattelige friheten og tryggheten vi har...

Hørte jeg et skudd? Startskudd?

November er over oss. Et godt påskudd for å komme i gang med blogginga.

For det første er jo november nitrist. Har alltid hata vintertid og at sola går ned før man går fra jobb, at det ikke er noe snø til å lyse opp, bare svart og våt asfalt, at trærne står nakne uten blader på, og at kinnene ikke har vendt seg til å bli av bitt av kulda. Mange gode grunner til å sitte inne og blogge, med andre ord.

I tillegg er det noe spesielt med november i år. November er over oss. Og det betyr at det er under en måned til jeg skal pakke kofferten, kysse kjæresten i nakken og fly over Atlanteren til Latin-Amerika. Jeg er nemlig u-leder for Sosialistisk Ungdom. Det betyr at jeg i 5 måneder skal tråkke støvete gater i Colombia og El Salvador og gi mitt lille bidrag til den sosialistiske revolusjonen som snart skal feie over hele Latin-Amerika ;)

Så herved er bloggen formelt innvia. Solidaritet på heiaverden.blogspot.com. Den kommer til å handle om alt Latin-Amerika har å by på, alt hva som foregår oppe i hodet på en ung revolusjonær langt hjemmefra, og antageligvis ganske mye mer. Kan jo ikke la være å snike inn en god porsjon Palestina-solidaritet, noen rare funderinger om alt fra klimatrusselen til rare dyr og sjokoladepudding. Men det vil tiden vise.

God lesning!