På tide med litt Palestina

Har snart vært 2 måneder i Colombia nå. 2 måneder med politisk undertrykking, drapstrusler mot vennene mine, internt fordrevne i alle rom jeg går inn i, uteliggere på alle gatehjørner, slum som skriker mot meg, bydeler/flyktningleire uten vann eller strøm og livsfarlig kamp for grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, helse, mat og et hjem, og ikke minst, retten til å kjempe.

Colombia har sitt å stri med.

Men i dag vil jeg vie en post til Palestina. Fordi det er enda verre i Palestina. Og fordi det er verre der fordi verdens ledere synes at det skal være sånn. Om Norge ville kunne vi opphevet boikotten av den palestinske regjeringa i morra. Det ville utgjort en forskjell for folk i Palestina. Det er et lite skritt, og selvfølgelig ikke tilstrekkelig. Men det er et latterlig enkelt lite skritt som kan gjøre situasjonen litt bedre for en del av de som har det aller verst i verden nå for tida.

Vil oppfordre alle til å lese følgende bloggpost av Leila Haddad, palestiner fra Gaza som Fellesutvalget for Palestina inviterte til Norge i oktober.

Hamas in power: one year on

Les den, og spre den til alle de du kjenner som sier at "uff, dette med Midtøsten er så vanskelig". Det er ikke vanskelig. Det er veldig lett.

Er det riktig å sperre 4 millioner uskyldige mennesker inne bak murer?

Er det riktig å sanksjonere et okkupert folk fordi de støtter et parti som har kjempet mot okkupasjonen?

Er det riktig å stjele en bondes land fordi en religiøs fundamentalist synes jorda burde være hans?

Er det riktig å frata et helt folk muligheten til å dyrke jorda si, til å lage produkter for eksport, til å besøke sine slektninger, til å komme seg på jobb, til å føde på sykehus, til å ha håp for framtida?

Nei, det er ikke det.

Er det riktig å støtte opp om den politikken som setter palestinerne i denne situasjonen?

Er det riktig å låne ut våpen til den hæren som iverksetter politikken?

Er det riktig å investere oljeformuen vår i den staten som bryter samtlige av de konvensjonene som slår fast palestinernes rettigheter?

Er det riktig å kjøpe varer som bidrar til å holde Israels økonomi i gang, og gjør det mulig å fortsette å investere i krigføring og murbygging?

Nei, det er ikke det.

Det er okkupanten som må boikottes, ikke de okkuperte.

Her i Colombia er det mange som spør meg om Palestina. Jeg går jo rundt med Palkoms grønne T-skjorte, Palestinaskjerfet jeg fikk da jeg var i Palestina i fjor sommer, har Handala rundt halsen og palestinsk flagg på sekken. Og til tross for at folk er religiøse som bare det og tror Midtøsten-konflikten mest har noe med Bibelen å gjøre, så skjønner de ganske fort hva det dreier seg om når jeg begynner å fortelle. Hvorfor skal det da være så vanskelig for høyt utdannete, velinformerte nordmenn å fatte at dagens norske politikk er det verste vi kan foreta oss?

"Sosial rengjoering"

Livet slutter aldri aa sjokkere. I gaar kveld satt jeg sammen med en gjeng kamerater fra rundt omkring i Colombia, som alle er veldig aktive medlemmer av kommunistungdommen og for tida gaar paa "den nasjonale kaderskolen" i Bogota. Et av temaene som ble diskutert var, som saa mange ganger foer, regjeringa til President Uribe. Og den mannen slutter virkelig aldri aa sjokkere....

En av de tingene Uribe skryter av aa ha faatt til som president er at Colombia har blitt tryggere og at det er faerre uteliggere og hjemloese i de store byene. Dette hoeres jo vel og bra ut. Aassen har han faatt til det?, tenker du kanskje.

Joda, fascisten Uribe vet hvordan man skal skape raske resultater. Sett av en kveld i ny og ne til aa drive "Sosial Rengjoring" i storbyene, saa blir alt saa meget bedre. Rengjoeringa bestaar i foelgende:

Send ut politistyrkene, evt noen av de paramilitaere gruppene mannen kontrollerer for aa slippe kritikk, og fjern uteliggerne fra gatene gjennom aa skyte dem! Om du faar drept noen hundre uteliggere saa blir plutselig statistikken saa mye bedre. Og det er jo uansett ingen som bryr seg om uteliggerne.

Fy faen, snakk om regjering som har mye aa skryte av.

Svensker i Colombia

Fredag tilbragte jeg sammen med en svensk delegasjon fra SIDA (tilsvarende NORAD)s ungdomsorganisasjon. 11 unge representanter for den svenske stat på delegasjonsreise for å lære om ungdommers situasjon i Colombia.

Som seg hør og bør (?) hadde de fått sikkerhetsbriefing på den svenske ambassaden etter ankomst til Colombia. Og det var ganske interessant å høre hva slags virkelighetsoppfatning den svenske ambassaden har. En ting er at delegasjonsmedlemmene ble fraråda å bruke offentlig transport, fikk beskjed om å alltid RINGE etter taxi (ikke ta de som kjører forbi) og være forsiktige i de paramilitære sonene. (Det siste er jo fornuftig, men de 2 første punktene er knapt forenelig med å bo i Bogota.) Men mer interessant var svaret de ga på spørsmålet om geriljaen: Hva er det egentlig geriljaen kjemper for, har de noen politiske mål?

I følge den svenske stats representanter i Colombia har ikke FARC noen politiske mål. Kanskje det var en politisk organisasjon på 60-tallet, men i dag er de bare interessert i å kontrollere narkotikahandelen.

Det er sjokkerende at ambassadepersonellet fullt ut kjøper den colombianske høyresidas propaganda. Propaganda som er så lett gjennomskuelig. Om FARC ikke har noen politiske mål, hvorfor utryddes venstresida under påskudd av å være gerilja? Om FARC er en upolitisk organisasjon, hvorfor øker stadig antallet politiske fanger i colombianske fengsler? Politiske fanger med bakgrunn i fagforeninger, studentbevegelse og partier på venstresida, som blir fengsla beskyldt for å stå i ledtog med FARC. Motsetningen mellom myndighetenes handlinger og propagandaens virkelighetsbeskrivelse er så åpenbar at jeg blir veldig overraska over at svenskene ikke stiller spørsmål ved propagandaen. (Og det enda jeg jo vet at svenskene går på do med døra åpen for at ingen skal kikke gjennom nøkkelhullet... ;)

Det finnes mange grunner til å kritisere geriljaen i Colombia, og det er ingen tvil om at de profitterer på narkotikahandelen (i likhet med ganske store deler av colombiansk samfunn). Men det er like liten tvil om at FARC er en politisk organisasjon. En organisasjon med et klart definert mål om å ta makta i Colombia gjennom en væpna kamp, et mål jeg er sterkt uenig i. Men også en organisasjon med mål om et annet samfunn i Colombia, der den halvparten av befolkninga som ikke får tilfredstilt sine daglige behov skal få et bedre liv, og der de som finansierer de paramilitære gruppene skal få inndratt sin eiendom.

En ting er at jeg blir sjokkert over den svenske ambassadens manglende refleksjon. Noe ganske mer alvorlig er at Sverige, med denne forståelsen av den colombianske virkeligheten, tar del i den såkalte "fredsprosessen" som foregår mellom paramilitære og myndigheter. Men det er ikke mulig å skape fred i Colombia uten å forstå hvem som er parter i konflikten, hva som er disse partenes mål og eksistensgrunnlag, og hvorfor det finnes en væpna konflikt i Colombia.

Sorry, Sverige, men det holder ikke å spise middag med fine folk i dress og snakke om fred og kjærlighet og sånn.

En svipptur til Venezuela

Endelig tilbake i Bogota med internett hjemme, og kan få oppdatert bloggen med alt spennende som skjer når man er u-leder for SU =)

En av de tinga er at man har krav på ferie =) Så jeg tok meg 4 dagers fri og besøkte gamle trakter i Venezuela. Var utvekslingsstudent der for 6 år sida (dæven, jeg er gammel!), og er veldig nysgjerrig på hva Chavez har fått til der siden den gang.

Til tross for at borgerskapet (les: vertsfamilien min) sutrer over at alt har blitt så fælt har så vidt jeg kan se Venezuela fått seg en pen ansiktsløftning sia sist. Ikke bare blomstrer det av nye bilbutikker, fancy kjøpesentra og en håndfull flunka nye idrettsstadioner spredt rundt i den lille byen min. (hva i all verden er det de sutrer over??) I tillegg er jo alle murer pynta opp, med flotte slagord som "Nå er Venezuela for alle", "Sammen lager vi sosialisme", eller min favoritt "Uh ah, Chavez stikker ikke 'a!" (fritt oversatt).

Det er begrensa hva man får med seg på 4 dager, men det er lenge nok til å merke den enorme kontrasten til Colombia. Mens jeg i Colombia ikke kan si noe av det som foregår i hodet mitt (se tidligere post om politisk undertrykking = piss), bruser det av herlig, ærlig og engasjert politisk debatt på alle gatehjørner, rundt alle middagsbord og på alle arbeidsplasser i Venezuela. Hva synes dere for eksempel om følgende samtale med taxisjåføren en kveld på veg til grillfest:

-Du er vel ikke herifra?

-Nei, jeg er bare på ferie hos slektninger. Jeg er fra Bogota (ljugekors).

-Jasså, hva gjør du der?

-Studerer. Statsvitenskap.

-Hah, det er vel ikke det tryggeste du kan legge deg borti der?

-Eh, nei... Situasjonen er litt kompilsert, ja...

-Ja, dere sliter der borte i Colombia. Det dere trenger er noen som faktisk er opptatt av åssen folk har det. Som virkelig vil lage en forandring og få en slutt på konflikten. (blabla, lengre resonnement)

-En som Chavez, mener du?

-Altså... hvert land må jo finne sine egne ledere. Men ja, noen som har noe av det Chavez har. Chavez, han har skjønt mye viktig han. Her i Venezuela privatiserer vi ikke bort rikdommen vår...

Og taxisjåfører er ikke høyt utdanna folk som pleier å være særlig opptatt av nyliberale angrep på fellesgodene og politiske løsninger på vanlige folks problemer. Det er bare det at i Venezuela så har folk åpna øya. De siste 6 åra har vist vanlige folk at politikk angår dem, og det har fått dem til å ta standpunkter, og ville være med og påvirke.

For sammen skaper vi sosialisme...

Godt nytt aar!

Vil bare oenske alle godt nytt aar =)

Det er jo ikke bare jobbing her, rundt disse tider blir det tid til en del utforsking av Karibiens diskoteker ogsaa.

Bildet er fra et diskotek i Tolu, en nydelig liten by ganske langt vest. Utrolig hvor langt kapitalismen har kommet, naar folk FRIVILLIG velger aa TATTOVERE BAKHODET med logoen til Nike... Jaja, kamerater, vi har en jobb aa gjoere ogsaa i 2007!