I de paramilitaeres kjerneomraade

I forrigaars var jeg i de paramilitaeres kjerneomraade, Sucre. Et fylke med karibisk kyst, tobakksmarker, og smaa byer fylt med internt fordrevne boender. Eller rettere sagt bondekvinner, mennene blir ofte drept i massakre foer resten av befolkninga flykter.

Sucre er et fylke i krig. 3 ulike geriljagrupper kontrollerer deler av innlandet, og et firesifra antall paramilitaere kjemper for aa overta kontrollen over tobakksmarkene. Men krigen utspiller seg ikke gjennom kamper mellom gerilja og paramilitaere. Tvert i mot har de paramilitaere en strategi, Quitarle el agua al pez, som rett oversatt gaar ut paa aa "ta fra fisken vannet". Logikken er at geriljaen kun kan operere gjennom stoette fra lokalbefolkninga, det er bondebefolkninga som broedfoer geriljaen. Dermed kan geriljaen bekjempes gjennom aa fordrive boendene. Dette gjoeres gjennom massakre rettet direkte mot befolkninga. For de paramilitaere er det en utmerket strategi, de slipper aa ofre sine soldater i kamp, for boendene er jo ikke bevaepna.

Hovedstaden i Sucre heter Sincelejo, og sammen med lokale kamerater besokte ve u-ledere "bydelen" Cristo Viene (Kristus kommer), 10 minutter utenfor Sincelejo sentrum. Bydelen ble etablert for 6 aar siden, av fordrevne boender, og stadig kommer det nye flyttende hit. I dag befolkes bydelen av rundt 500 familier, alle internflyktninger. Familiene er store, 6-7 personer, men de fleste bor i toroms provisoriske hus, noen av planker, noen av leire, noen av boelgeblikk. Til tross for at bydelen ble etablert for hele 6 aar siden har myndighetene fortsatt ikke ordnet vann- og stroemforsyning til befolkninga her. En liten dam midt i omraadet er baade "svoemmebasseng", broenn og stedet hvor kuene og eslene som bor side om side med befolkninga kommer og drikker. De faerreste som bor her har jobb, faa gaar paa skole og stoerstedelen av Sincelejos befolkning vet knapt at bydelen eksisterer.

Colombias president hevder nemlig at det ikke finnes noen konflikt i Colombia. Colombia er ikke et land i borgerkrig, det er et fredelig land som sliter med enkelte terrorister (geriljaen) og naa demobiliserte paramilitaere som er i ferd med aa reintegreres i samfunnet. Naar det ikke finnes noen konflikt kan det heller ikke finnes ofre for konflikt. Internflyktninger passer daarlig inn i Uribes framstilling av virkeligheten, og derfor later man som at de ikke finnes. Myndighetene oensker ikke aa gi flyktningene den anerkjennelsen det ville innebaere aa etablere infrastruktur i deres flyktningeleire.

Cristo Viene faar meg til aa tenke paa de israelske "utpostene" paa palestinsk land. Provisoriske hus, mangel paa stroem og vannforsyning. Men kontrasten er skrikende. Mens ekstrembosetterne som etablerer utpostene har et politisk maal, aa ta kontroll over strategiske deler av palestinernes territorium, og frivillig flytter ut av sivilisasjonen, befolkes Cristo Viene av folk som er drevet paa flukt som ofre for en internkonflikt. Og myndighetenes svar er vidt forskjellige: Etter faa maaneder pleier de israelske ekstrembosetterne aa faa gjennomslag for sine krav overfor israelske myndigheter om stroem, vann og soldater til aa beskytte ranet av paletinsk jord. Mens colombianske myndigheter etter 6 aar fortsatt ikke anerkjenner flyktningenes situasjon, og lar befolkninga fortsette aa leve i den usleste fattigdom.

Det er ikke saa vanskelig aa forstaa hvorfor det er internkonflikt i Colombia.

Gatekunst / Arte Urbano i Bogota

Bogota er en stor by. 6 millioner innbyggere, og i hvertfall en håndfull gatekunstnere. Benyttet meg av noe så sjeldent som en fridag til å gå litt rundt i byen, og dette er noe av det jeg fant =)

En mann i full størrelse under en bro (flaks at det var søndag og lite trafikk), valgkamp for Carlos Gaviria (venstresidas presidentkandidat og leder av PDA), et bilde av en såkalt "antiterrorpoliti", med påskriften "Antibevissthetspoliti", President Uribe som hilser HitlerBush og litt annet stas.

For mer gatekunst sjekk ut Banksy: http://www.banksy.co.uk/

Saa vakkert, men saa jaevlig

Tirsdag dro vi opp i fjellene utafor Bogota for aa vaere med paa et seminar med en liten gjeng bondeungdommer som er i ferd med aa starte lokallag for kommunistungdom i Sumapaz. Sumapaz er som en kommune, formelt del av Bogota, et par timer utenfor og 1000 meter ovenfor byen.

Paa et ganske svaert territorium bor 2800 boender og 8400 soldater fra den colombianske haeren. 3 soldater pr innbygger... Soldater som trakasserer lokalbefolkninga, hindrer bevegelsesfriheten deres, nekter dem aa frakte jordbruksprodukter ut av omraadet, driver med massearrestasjoner av boendene og innimellom dreper en og annen ungdom... Hvorfor, tenker du kanskje? Forklaringa er veldig logisk: For det foerste har Sumapaz utrolig stor forekomst av en spesiell plante som gjoer luft til vann. (Trekker fuktigheten ut av lufta). Sumapaz er utgangspunktet for flere av Soer-Amerikas stoerste og viktigste elver, for eksempel Rio Orinoco som forsyner hele Venezuela med vann og vannkraft. Og vann er jo framtidas viktigste ressurs. Staten vil derfor kontrollere omradet, og helst kvitte seg med boendene. For det andre er Sumapaz en kommunistisk bastion. Ordfoereren kommer fra kommunistpartiet, og ved presidentvalget i mai fikk venstrekandidaten rent flertall her. Saa staten anklager boendene i Sumapaz for aa staa i ledtog med geriljaen. Befolkninga nektes aa frakte ut sine jordbruksvarer fordi "de sikkert skal gi dem til geriljaen".

Skulle gjerne lagt ut et bilde av de fantastisk flotte ungdommene jeg ble kjent med der oppe, som spurte meg om alt fra norske ku-raser, fjoes og ysting, til hvordan det gikk an aa bo i et land uten gerilja og hva vi gjoer for aa komme oss fram naar det snoer. Men av sikkerhetsaarsaker fikk jeg ikke lov til aa ta bilder av noen.

Men alt i alt var det et utrolig bra besoek. Utrolig goey aa se at ungdommer med mangelfull skolegang med friskt mot kaster seg over Lenins partiteorier. At ungdmmer som knapt har hoert om Norge og som maa spoerre om igjen mange ganger for aa foele seg trygge paa at de har forstaatt hva det betyr at det er fred i Norge, blir synlig inspirert av aa hoere om den kampen SU foerer i Norge. For vi skjoenner at vi foerer samme kamp, enda saa forskjellige forholdene er. Det er inspirerende det!

Politisk undertrykking er noe piss

Bildet: En gjeng modige kamerater med godt mot og kamplysten i orden!

Er nå tilbake i Bogota etter en langhelg i Popayan, en nydelig by sør i Colombia, med hvitkalkede koloniale hus, 3 kirker pr innbygger (en mild overdrivelse) og grønne Andesfjell i alle retninger. Idyllisk, tenker du nok. Det tenker nok også de tusenvis av vestlige turister som besøker byen i påska, eller andre tider på året. Men når man besøker Popayan med mål om å treffe politisk aktive ungdommer på venstresida, er det ikke idyllen som er det mest slående.

For knapt to måneder siden ble studentaktivisten Milton Troyano drept midt i Popayan sentrum. Med ett skudd i halsen og ett i brystet blødde Milton i hjel på åpen gate. De andre studentene ved Universitetet i Cauca er overbevist om at drapet var politisk motivert. Bare to uker tidligere ble en framtredende studentleder ved nabouniversitetet i Cali drept på lignende vis. På åpen gate, med to skudd i hodet.

Etter det første drapet mottok ledelsen i vår søsterorganisasjon i Popayan direkte drapstrusler, faxet til universitetet. Èn har valgt å forlate byen, men de andre er igjen og arrangerte denne helga videregående seminar for de yngre kameratene i byen, og for oss u-ledere. Vi var ca 20 stykker som tilbrakte helga på Universitetet, noen under falsk navn, og ingen med offisiell tilhørighet til noen organisasjon på venstresida. Mens vi trygt inne på universitetet diskuterte Marx’ utvikling av den vitenskapelige sosialisme, Lenins partiteorier og latinamerikansk tenkning, kunne ingen av disse temaene nevnes da vi på kvelden gikk ut for å ta en øl sammen. Drapstrusler rettet mot politisk aktiv ungdom er en effektiv demper på fri diskusjon.

I går kveld satte vi oss på bussen til Bogotà. Jeg ble sittende ved siden av en middelaldrende mann som, i likhet med alle andre colombianere, skravlet i veg og benyttet anledningen til å bli litt kjent med et nytt menneske. Det viste seg at han var forfatter, hadde utgitt 11 bøker, hadde mottatt en litteraturpris på Cuba og i disse dager fikk publisert en bok i Venezuela, om Simon Bolivar. Spennende fyr! Men det nærmeste vi kom å diskutere politikk var at jeg vedgikk at jeg hadde mer sans for Chavez enn for Uribe. På buss med 40 par vidåpne ører skal man vokte seg vel for å komme med politiske ytringer. Sånn er Colombia.

Politisk undertrykking er noe piss…

Ikke akkurat Hamar...

Jeg bor midt i sentrum i Bogota. Har gangavstand til alt man kan drømme om, kino, kjøpesentre, supermarked, telefonkiosker, frisører, alle mulige former for colombiansk mat og dessuten kontoret jeg jobber på, og alle andre kontorer man jo også må innom. (Har for eksempel allerede kommet i kontakt med Palestinabevegelsen her nede og skal komme meg innom kontoret deres til uka ;)

Men å bo midt i sentrum har jo både sine gode og dårlige sider. I går sto jeg rett utafor døra hjemme når det plutselig kommer en tjuvradd løpende forbi meg, sneier armen min og hopper ombord på bussen som kjører forbi, med en nystjålet mobiltelefon i neven. Uheldigvis for han ble lyset rødt, bussen stoppa, en mann i taxien bak hopper ut av bilen, klatrer inn i bussen og prøver å fakke tjuven. Alt mens jeg og Margarito (u-leder fra El Salvador) står rett utafor. Lyset blir grønt og vi krysser gata, finner en politi og sender han i retning av den "kaprede" bussen. Bussen blir stående, masse politi ankommer, tjuven blir tatt og kjørt bort, lenka fast på politibilens lasteplan. Det skal ikke bli kjedelig å bo i storby, nei...

Lovte dere en rapport...

Har lovt en rapport fra PDA-kongressen... Nå er klokka tolv, men det får så være, sove kan man gjøre på gamlehjemmet.

PDA er det nye venstrepartiet i Colombia, Polo Democratico Alternativo, eller på godt norsk den alternative demokratiske fronten. Mens venstresida i Colombia stort sett har båret preg av å være både splitta og liten, og ikke minst politisk forfulgt, innebærer stiftelsen av PDA og den nå nettopp gjennomførte første kongressen, en reell trussel for Colombias etablissement. I full åpenhet deltok nesten 4000 delegater på den tre dager lange kongressen, på et svært messeområde midt i Bogota. Disse 4000 delegatene, dressa opp med røde stjerner, gule t-skjorter og store smil, ble valgt av over 555.000 colombianere som allerede har meldt seg inn i det nye partiet. Colombia er riktignok et stort land, med nærmere 45 millioner innbyggere, men det er likevel historisk at godt over en prosent av dem deltar i et internvalg i et politisk parti!

Til tross for et visst kaos, sprekk i alle programposter, timeslang matkø og elendig akustikk var det ingenting som kunne frata folk entusiasmen over å være med på kongressen. Det ble fatta vedtak om partiets organisering, om politikken på alle de viktigste politikkområdene, og ikke minst ble det valgt en partiledelse. Mine kamerater her er ganske godt fornøyd, vår liste fikk 33 av ca 260 delegater til landsledelsen og både når det gjelder internasjonal politikk, sosialpolitikk og tilnærminga til regimet i Colombia er det gode vedtak. Det som skapte mest oppheta debatt var temaet om konflikten i landet og hvordan man skal forholde seg til geriljaen og den væpna kampen. For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva vedtaket ble... Men det var veldig interessant å høre debatten og skjønne en del om hvordan geografisk og politisk tilhørighet gjør at folk er frytkelig uenige med hverandre, selv om de alle er del av ei brei venstreside.

Nå sovner jeg snart her jeg sitter, så det får bli alt for denne gang.

Onsdag kveld bærer turen ut av Bogota for å være med på en tredagers lang "skole" som skal gjøre meg og Margarito fra El Salvador i stand til å delta i de poltiske/ideologiske diskusjonene på den "nasjonale kaderskolen" vi skal gå på i hele januar. Spennende =)

God natt! Eller god morgen for dere A-mennesker i Norge som står opp nå!

Vel framme og veldig inspirert!

Bare 3 minutt igjen paa halvtimen min paa nettcafe, men ma bare faa sagt at faa ting er mer inspirerende enn aa faa vaere med paa historiske oeyblikk. Og det er jeg naa :) Det nye samlingspartiet i Colombia, PDA, sin foerste Kongress samler 4000 delegater og er fantastisk inspirerende. Lengre rapport kommer.

På gjensyn Norge, og ta godt i mot meg Colombia!

Så var kvelden her, kvelden for å pakke ryggsekken, kaste de store papirbunkene på kontorpulten, fundere over alt som er bra i livet og gråte en skvett før man går til sengs. Kvelden før avreise til Colombia.

Mens sommerfuglene flakser i magen prøver jeg å sette standarden med å legge ut en post. I helga blir det Kongress med den nye venstrefronten i Colombia! 500.000 colombianere har allerede meldt seg inn i det nye partiet, og 2.700 delgater sitter i kveld og kjemper med sakspapirene de må gjennom før Kongressen åpnes i morra. Og i ryggsekken min har jeg brev om at jeg er observatør for det norske sosialistiske venstrepartiet og skal få komme og ta pulsen på den breie venstresida i Colombia!

Sist venstresida prøvde å samle seg i 1985, i Union Patriotica, endte det i det venstresida i dag betegner som et folkemord. 5.000 mennesker med tillitsverv i partiet ble drept over en 10årsperiode. Den colombianske staten står den dag i dag tiltalt for folkemord, men uten at saken er ferdigbehandla. Internasjonal tilstedeværelse og oppfølging skal forhindre at katastrofen kan få gjenta seg. Senest i dag var jeg i møte med statssekretæren til Erik Solheim, og reiser med forsikringer om at norske myndigheter følger med. Opposisjonen i Colombia har blitt flinkere til å informere vennligsinnede regjeringer om hva som foregår. Og jeg er bare en av mange internasjonale observatører som er invitert til Kongressen.

Som u-leder for SU får man tenkt mye på hvor urettferdig verden er. Som hvit, blåøyd nordmann kan jeg reise hvor jeg vil uten visum, jeg kan uttykke mine meninger fritt, og jeg kan føle meg trygg. Blonde hoder strykes medhårs. Bare det at jeg er tilstede gjør livet tryggere for folk i andre land. Tenk om nordmenn visste å sette pris på den ufattelige friheten og tryggheten vi har...

Hørte jeg et skudd? Startskudd?

November er over oss. Et godt påskudd for å komme i gang med blogginga.

For det første er jo november nitrist. Har alltid hata vintertid og at sola går ned før man går fra jobb, at det ikke er noe snø til å lyse opp, bare svart og våt asfalt, at trærne står nakne uten blader på, og at kinnene ikke har vendt seg til å bli av bitt av kulda. Mange gode grunner til å sitte inne og blogge, med andre ord.

I tillegg er det noe spesielt med november i år. November er over oss. Og det betyr at det er under en måned til jeg skal pakke kofferten, kysse kjæresten i nakken og fly over Atlanteren til Latin-Amerika. Jeg er nemlig u-leder for Sosialistisk Ungdom. Det betyr at jeg i 5 måneder skal tråkke støvete gater i Colombia og El Salvador og gi mitt lille bidrag til den sosialistiske revolusjonen som snart skal feie over hele Latin-Amerika ;)

Så herved er bloggen formelt innvia. Solidaritet på heiaverden.blogspot.com. Den kommer til å handle om alt Latin-Amerika har å by på, alt hva som foregår oppe i hodet på en ung revolusjonær langt hjemmefra, og antageligvis ganske mye mer. Kan jo ikke la være å snike inn en god porsjon Palestina-solidaritet, noen rare funderinger om alt fra klimatrusselen til rare dyr og sjokoladepudding. Men det vil tiden vise.

God lesning!

Ny blogg! Solidaritet på heiaverden.blogspot.com