I forrigaars var jeg i de paramilitaeres kjerneomraade, Sucre. Et fylke med karibisk kyst, tobakksmarker, og smaa byer fylt med internt fordrevne boender. Eller rettere sagt bondekvinner, mennene blir ofte drept i massakre foer resten av befolkninga flykter.
Sucre er et fylke i krig. 3 ulike geriljagrupper kontrollerer deler av innlandet, og et firesifra antall paramilitaere kjemper for aa overta kontrollen over tobakksmarkene. Men krigen utspiller seg ikke gjennom kamper mellom gerilja og paramilitaere. Tvert i mot har de paramilitaere en strategi, Quitarle el agua al pez, som rett oversatt gaar ut paa aa "ta fra fisken vannet". Logikken er at geriljaen kun kan operere gjennom stoette fra lokalbefolkninga, det er bondebefolkninga som broedfoer geriljaen. Dermed kan geriljaen bekjempes gjennom aa fordrive boendene. Dette gjoeres gjennom massakre rettet direkte mot befolkninga. For de paramilitaere er det en utmerket strategi, de slipper aa ofre sine soldater i kamp, for boendene er jo ikke bevaepna.
Hovedstaden i Sucre heter Sincelejo, og sammen med lokale kamerater besokte ve u-ledere "bydelen" Cristo Viene (Kristus kommer), 10 minutter utenfor Sincelejo sentrum. Bydelen ble etablert for 6 aar siden, av fordrevne boender, og stadig kommer det nye flyttende hit. I dag befolkes bydelen av rundt 500 familier, alle internflyktninger. Familiene er store, 6-7 personer, men de fleste bor i toroms provisoriske hus, noen av planker, noen av leire, noen av boelgeblikk. Til tross for at bydelen ble etablert for hele 6 aar siden har myndighetene fortsatt ikke ordnet vann- og stroemforsyning til befolkninga her. En liten dam midt i omraadet er baade "svoemmebasseng", broenn og stedet hvor kuene og eslene som bor side om side med befolkninga kommer og drikker. De faerreste som bor her har jobb, faa gaar paa skole og stoerstedelen av Sincelejos befolkning vet knapt at bydelen eksisterer.
Colombias president hevder nemlig at det ikke finnes noen konflikt i Colombia. Colombia er ikke et land i borgerkrig, det er et fredelig land som sliter med enkelte terrorister (geriljaen) og naa demobiliserte paramilitaere som er i ferd med aa reintegreres i samfunnet. Naar det ikke finnes noen konflikt kan det heller ikke finnes ofre for konflikt. Internflyktninger passer daarlig inn i Uribes framstilling av virkeligheten, og derfor later man som at de ikke finnes. Myndighetene oensker ikke aa gi flyktningene den anerkjennelsen det ville innebaere aa etablere infrastruktur i deres flyktningeleire.
Cristo Viene faar meg til aa tenke paa de israelske "utpostene" paa palestinsk land. Provisoriske hus, mangel paa stroem og vannforsyning. Men kontrasten er skrikende. Mens ekstrembosetterne som etablerer utpostene har et politisk maal, aa ta kontroll over strategiske deler av palestinernes territorium, og frivillig flytter ut av sivilisasjonen, befolkes Cristo Viene av folk som er drevet paa flukt som ofre for en internkonflikt. Og myndighetenes svar er vidt forskjellige: Etter faa maaneder pleier de israelske ekstrembosetterne aa faa gjennomslag for sine krav overfor israelske myndigheter om stroem, vann og soldater til aa beskytte ranet av paletinsk jord. Mens colombianske myndigheter etter 6 aar fortsatt ikke anerkjenner flyktningenes situasjon, og lar befolkninga fortsette aa leve i den usleste fattigdom.
Det er ikke saa vanskelig aa forstaa hvorfor det er internkonflikt i Colombia.
Sucre er et fylke i krig. 3 ulike geriljagrupper kontrollerer deler av innlandet, og et firesifra antall paramilitaere kjemper for aa overta kontrollen over tobakksmarkene. Men krigen utspiller seg ikke gjennom kamper mellom gerilja og paramilitaere. Tvert i mot har de paramilitaere en strategi, Quitarle el agua al pez, som rett oversatt gaar ut paa aa "ta fra fisken vannet". Logikken er at geriljaen kun kan operere gjennom stoette fra lokalbefolkninga, det er bondebefolkninga som broedfoer geriljaen. Dermed kan geriljaen bekjempes gjennom aa fordrive boendene. Dette gjoeres gjennom massakre rettet direkte mot befolkninga. For de paramilitaere er det en utmerket strategi, de slipper aa ofre sine soldater i kamp, for boendene er jo ikke bevaepna.
Hovedstaden i Sucre heter Sincelejo, og sammen med lokale kamerater besokte ve u-ledere "bydelen" Cristo Viene (Kristus kommer), 10 minutter utenfor Sincelejo sentrum. Bydelen ble etablert for 6 aar siden, av fordrevne boender, og stadig kommer det nye flyttende hit. I dag befolkes bydelen av rundt 500 familier, alle internflyktninger. Familiene er store, 6-7 personer, men de fleste bor i toroms provisoriske hus, noen av planker, noen av leire, noen av boelgeblikk. Til tross for at bydelen ble etablert for hele 6 aar siden har myndighetene fortsatt ikke ordnet vann- og stroemforsyning til befolkninga her. En liten dam midt i omraadet er baade "svoemmebasseng", broenn og stedet hvor kuene og eslene som bor side om side med befolkninga kommer og drikker. De faerreste som bor her har jobb, faa gaar paa skole og stoerstedelen av Sincelejos befolkning vet knapt at bydelen eksisterer.
Colombias president hevder nemlig at det ikke finnes noen konflikt i Colombia. Colombia er ikke et land i borgerkrig, det er et fredelig land som sliter med enkelte terrorister (geriljaen) og naa demobiliserte paramilitaere som er i ferd med aa reintegreres i samfunnet. Naar det ikke finnes noen konflikt kan det heller ikke finnes ofre for konflikt. Internflyktninger passer daarlig inn i Uribes framstilling av virkeligheten, og derfor later man som at de ikke finnes. Myndighetene oensker ikke aa gi flyktningene den anerkjennelsen det ville innebaere aa etablere infrastruktur i deres flyktningeleire.
Cristo Viene faar meg til aa tenke paa de israelske "utpostene" paa palestinsk land. Provisoriske hus, mangel paa stroem og vannforsyning. Men kontrasten er skrikende. Mens ekstrembosetterne som etablerer utpostene har et politisk maal, aa ta kontroll over strategiske deler av palestinernes territorium, og frivillig flytter ut av sivilisasjonen, befolkes Cristo Viene av folk som er drevet paa flukt som ofre for en internkonflikt. Og myndighetenes svar er vidt forskjellige: Etter faa maaneder pleier de israelske ekstrembosetterne aa faa gjennomslag for sine krav overfor israelske myndigheter om stroem, vann og soldater til aa beskytte ranet av paletinsk jord. Mens colombianske myndigheter etter 6 aar fortsatt ikke anerkjenner flyktningenes situasjon, og lar befolkninga fortsette aa leve i den usleste fattigdom.
Det er ikke saa vanskelig aa forstaa hvorfor det er internkonflikt i Colombia.
1 comment:
Hei Mali
Veldig spennende å lese bloggen din! Håper du ikke har alt for mye i mot at jeg trykker dette innlegget i månedens brev.
Forøvrig skylder vi deg to vervepremier. En pulsvarmer og en t-skjorte/lue. Trenger du det veldig kan vi alltids sende det sørover, hvis ikke får du det når du kommer hjem. Bare å gi beskjed.
Fortsatt god reise!
-Halvor
Post a Comment