The question of Palestine is not complicated at all, but those who refuse to see the simplicity of judging an incident were a racist colonialist-settler entity functionally-attached to Imperialism is built over the destruction, killing and expulsion of an entire population are the ones who act smart and start talking about how complicated things are.
Hisham Bustani
Godt sagt...
Showing posts with label Palestina. Show all posts
Showing posts with label Palestina. Show all posts
16 April 2007
27 January 2007
På tide med litt Palestina
Har snart vært 2 måneder i Colombia nå. 2 måneder med politisk undertrykking, drapstrusler mot vennene mine, internt fordrevne i alle rom jeg går inn i, uteliggere på alle gatehjørner, slum som skriker mot meg, bydeler/flyktningleire uten vann eller strøm og livsfarlig kamp for grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, helse, mat og et hjem, og ikke minst, retten til å kjempe.
Colombia har sitt å stri med.
Men i dag vil jeg vie en post til Palestina. Fordi det er enda verre i Palestina. Og fordi det er verre der fordi verdens ledere synes at det skal være sånn. Om Norge ville kunne vi opphevet boikotten av den palestinske regjeringa i morra. Det ville utgjort en forskjell for folk i Palestina. Det er et lite skritt, og selvfølgelig ikke tilstrekkelig. Men det er et latterlig enkelt lite skritt som kan gjøre situasjonen litt bedre for en del av de som har det aller verst i verden nå for tida.
Vil oppfordre alle til å lese følgende bloggpost av Leila Haddad, palestiner fra Gaza som Fellesutvalget for Palestina inviterte til Norge i oktober.
Hamas in power: one year on
Les den, og spre den til alle de du kjenner som sier at "uff, dette med Midtøsten er så vanskelig". Det er ikke vanskelig. Det er veldig lett.
Er det riktig å sperre 4 millioner uskyldige mennesker inne bak murer?
Er det riktig å sanksjonere et okkupert folk fordi de støtter et parti som har kjempet mot okkupasjonen?
Er det riktig å stjele en bondes land fordi en religiøs fundamentalist synes jorda burde være hans?
Er det riktig å frata et helt folk muligheten til å dyrke jorda si, til å lage produkter for eksport, til å besøke sine slektninger, til å komme seg på jobb, til å føde på sykehus, til å ha håp for framtida?
Nei, det er ikke det.
Er det riktig å støtte opp om den politikken som setter palestinerne i denne situasjonen?
Er det riktig å låne ut våpen til den hæren som iverksetter politikken?
Er det riktig å investere oljeformuen vår i den staten som bryter samtlige av de konvensjonene som slår fast palestinernes rettigheter?
Er det riktig å kjøpe varer som bidrar til å holde Israels økonomi i gang, og gjør det mulig å fortsette å investere i krigføring og murbygging?
Nei, det er ikke det.
Det er okkupanten som må boikottes, ikke de okkuperte.
Colombia har sitt å stri med.
Men i dag vil jeg vie en post til Palestina. Fordi det er enda verre i Palestina. Og fordi det er verre der fordi verdens ledere synes at det skal være sånn. Om Norge ville kunne vi opphevet boikotten av den palestinske regjeringa i morra. Det ville utgjort en forskjell for folk i Palestina. Det er et lite skritt, og selvfølgelig ikke tilstrekkelig. Men det er et latterlig enkelt lite skritt som kan gjøre situasjonen litt bedre for en del av de som har det aller verst i verden nå for tida.
Vil oppfordre alle til å lese følgende bloggpost av Leila Haddad, palestiner fra Gaza som Fellesutvalget for Palestina inviterte til Norge i oktober.
Hamas in power: one year on
Les den, og spre den til alle de du kjenner som sier at "uff, dette med Midtøsten er så vanskelig". Det er ikke vanskelig. Det er veldig lett.
Er det riktig å sperre 4 millioner uskyldige mennesker inne bak murer?
Er det riktig å sanksjonere et okkupert folk fordi de støtter et parti som har kjempet mot okkupasjonen?
Er det riktig å stjele en bondes land fordi en religiøs fundamentalist synes jorda burde være hans?
Er det riktig å frata et helt folk muligheten til å dyrke jorda si, til å lage produkter for eksport, til å besøke sine slektninger, til å komme seg på jobb, til å føde på sykehus, til å ha håp for framtida?
Nei, det er ikke det.
Er det riktig å støtte opp om den politikken som setter palestinerne i denne situasjonen?
Er det riktig å låne ut våpen til den hæren som iverksetter politikken?
Er det riktig å investere oljeformuen vår i den staten som bryter samtlige av de konvensjonene som slår fast palestinernes rettigheter?
Er det riktig å kjøpe varer som bidrar til å holde Israels økonomi i gang, og gjør det mulig å fortsette å investere i krigføring og murbygging?
Nei, det er ikke det.
Det er okkupanten som må boikottes, ikke de okkuperte.
Her i Colombia er det mange som spør meg om Palestina. Jeg går jo rundt med Palkoms grønne T-skjorte, Palestinaskjerfet jeg fikk da jeg var i Palestina i fjor sommer, har Handala rundt halsen og palestinsk flagg på sekken. Og til tross for at folk er religiøse som bare det og tror Midtøsten-konflikten mest har noe med Bibelen å gjøre, så skjønner de ganske fort hva det dreier seg om når jeg begynner å fortelle. Hvorfor skal det da være så vanskelig for høyt utdannete, velinformerte nordmenn å fatte at dagens norske politikk er det verste vi kan foreta oss?
30 December 2006
I de paramilitaeres kjerneomraade
I forrigaars var jeg i de paramilitaeres kjerneomraade, Sucre. Et fylke med karibisk kyst, tobakksmarker, og smaa byer fylt med internt fordrevne boender. Eller rettere sagt bondekvinner, mennene blir ofte drept i massakre foer resten av befolkninga flykter.
Sucre er et fylke i krig. 3 ulike geriljagrupper kontrollerer deler av innlandet, og et firesifra antall paramilitaere kjemper for aa overta kontrollen over tobakksmarkene. Men krigen utspiller seg ikke gjennom kamper mellom gerilja og paramilitaere. Tvert i mot har de paramilitaere en strategi, Quitarle el agua al pez, som rett oversatt gaar ut paa aa "ta fra fisken vannet". Logikken er at geriljaen kun kan operere gjennom stoette fra lokalbefolkninga, det er bondebefolkninga som broedfoer geriljaen. Dermed kan geriljaen bekjempes gjennom aa fordrive boendene. Dette gjoeres gjennom massakre rettet direkte mot befolkninga. For de paramilitaere er det en utmerket strategi, de slipper aa ofre sine soldater i kamp, for boendene er jo ikke bevaepna.
Hovedstaden i Sucre heter Sincelejo, og sammen med lokale kamerater besokte ve u-ledere "bydelen" Cristo Viene (Kristus kommer), 10 minutter utenfor Sincelejo sentrum. Bydelen ble etablert for 6 aar siden, av fordrevne boender, og stadig kommer det nye flyttende hit. I dag befolkes bydelen av rundt 500 familier, alle internflyktninger. Familiene er store, 6-7 personer, men de fleste bor i toroms provisoriske hus, noen av planker, noen av leire, noen av boelgeblikk. Til tross for at bydelen ble etablert for hele 6 aar siden har myndighetene fortsatt ikke ordnet vann- og stroemforsyning til befolkninga her. En liten dam midt i omraadet er baade "svoemmebasseng", broenn og stedet hvor kuene og eslene som bor side om side med befolkninga kommer og drikker. De faerreste som bor her har jobb, faa gaar paa skole og stoerstedelen av Sincelejos befolkning vet knapt at bydelen eksisterer.
Colombias president hevder nemlig at det ikke finnes noen konflikt i Colombia. Colombia er ikke et land i borgerkrig, det er et fredelig land som sliter med enkelte terrorister (geriljaen) og naa demobiliserte paramilitaere som er i ferd med aa reintegreres i samfunnet. Naar det ikke finnes noen konflikt kan det heller ikke finnes ofre for konflikt. Internflyktninger passer daarlig inn i Uribes framstilling av virkeligheten, og derfor later man som at de ikke finnes. Myndighetene oensker ikke aa gi flyktningene den anerkjennelsen det ville innebaere aa etablere infrastruktur i deres flyktningeleire.
Cristo Viene faar meg til aa tenke paa de israelske "utpostene" paa palestinsk land. Provisoriske hus, mangel paa stroem og vannforsyning. Men kontrasten er skrikende. Mens ekstrembosetterne som etablerer utpostene har et politisk maal, aa ta kontroll over strategiske deler av palestinernes territorium, og frivillig flytter ut av sivilisasjonen, befolkes Cristo Viene av folk som er drevet paa flukt som ofre for en internkonflikt. Og myndighetenes svar er vidt forskjellige: Etter faa maaneder pleier de israelske ekstrembosetterne aa faa gjennomslag for sine krav overfor israelske myndigheter om stroem, vann og soldater til aa beskytte ranet av paletinsk jord. Mens colombianske myndigheter etter 6 aar fortsatt ikke anerkjenner flyktningenes situasjon, og lar befolkninga fortsette aa leve i den usleste fattigdom.
Det er ikke saa vanskelig aa forstaa hvorfor det er internkonflikt i Colombia.
Sucre er et fylke i krig. 3 ulike geriljagrupper kontrollerer deler av innlandet, og et firesifra antall paramilitaere kjemper for aa overta kontrollen over tobakksmarkene. Men krigen utspiller seg ikke gjennom kamper mellom gerilja og paramilitaere. Tvert i mot har de paramilitaere en strategi, Quitarle el agua al pez, som rett oversatt gaar ut paa aa "ta fra fisken vannet". Logikken er at geriljaen kun kan operere gjennom stoette fra lokalbefolkninga, det er bondebefolkninga som broedfoer geriljaen. Dermed kan geriljaen bekjempes gjennom aa fordrive boendene. Dette gjoeres gjennom massakre rettet direkte mot befolkninga. For de paramilitaere er det en utmerket strategi, de slipper aa ofre sine soldater i kamp, for boendene er jo ikke bevaepna.
Hovedstaden i Sucre heter Sincelejo, og sammen med lokale kamerater besokte ve u-ledere "bydelen" Cristo Viene (Kristus kommer), 10 minutter utenfor Sincelejo sentrum. Bydelen ble etablert for 6 aar siden, av fordrevne boender, og stadig kommer det nye flyttende hit. I dag befolkes bydelen av rundt 500 familier, alle internflyktninger. Familiene er store, 6-7 personer, men de fleste bor i toroms provisoriske hus, noen av planker, noen av leire, noen av boelgeblikk. Til tross for at bydelen ble etablert for hele 6 aar siden har myndighetene fortsatt ikke ordnet vann- og stroemforsyning til befolkninga her. En liten dam midt i omraadet er baade "svoemmebasseng", broenn og stedet hvor kuene og eslene som bor side om side med befolkninga kommer og drikker. De faerreste som bor her har jobb, faa gaar paa skole og stoerstedelen av Sincelejos befolkning vet knapt at bydelen eksisterer.
Colombias president hevder nemlig at det ikke finnes noen konflikt i Colombia. Colombia er ikke et land i borgerkrig, det er et fredelig land som sliter med enkelte terrorister (geriljaen) og naa demobiliserte paramilitaere som er i ferd med aa reintegreres i samfunnet. Naar det ikke finnes noen konflikt kan det heller ikke finnes ofre for konflikt. Internflyktninger passer daarlig inn i Uribes framstilling av virkeligheten, og derfor later man som at de ikke finnes. Myndighetene oensker ikke aa gi flyktningene den anerkjennelsen det ville innebaere aa etablere infrastruktur i deres flyktningeleire.
Cristo Viene faar meg til aa tenke paa de israelske "utpostene" paa palestinsk land. Provisoriske hus, mangel paa stroem og vannforsyning. Men kontrasten er skrikende. Mens ekstrembosetterne som etablerer utpostene har et politisk maal, aa ta kontroll over strategiske deler av palestinernes territorium, og frivillig flytter ut av sivilisasjonen, befolkes Cristo Viene av folk som er drevet paa flukt som ofre for en internkonflikt. Og myndighetenes svar er vidt forskjellige: Etter faa maaneder pleier de israelske ekstrembosetterne aa faa gjennomslag for sine krav overfor israelske myndigheter om stroem, vann og soldater til aa beskytte ranet av paletinsk jord. Mens colombianske myndigheter etter 6 aar fortsatt ikke anerkjenner flyktningenes situasjon, og lar befolkninga fortsette aa leve i den usleste fattigdom.
Det er ikke saa vanskelig aa forstaa hvorfor det er internkonflikt i Colombia.
06 December 2006
Ikke akkurat Hamar...
Jeg bor midt i sentrum i Bogota. Har gangavstand til alt man kan drømme om, kino, kjøpesentre, supermarked, telefonkiosker, frisører, alle mulige former for colombiansk mat og dessuten kontoret jeg jobber på, og alle andre kontorer man jo også må innom. (Har for eksempel allerede kommet i kontakt med Palestinabevegelsen her nede og skal komme meg innom kontoret deres til uka ;)
Men å bo midt i sentrum har jo både sine gode og dårlige sider. I går sto jeg rett utafor døra hjemme når det plutselig kommer en tjuvradd løpende forbi meg, sneier armen min og hopper ombord på bussen som kjører forbi, med en nystjålet mobiltelefon i neven. Uheldigvis for han ble lyset rødt, bussen stoppa, en mann i taxien bak hopper ut av bilen, klatrer inn i bussen og prøver å fakke tjuven. Alt mens jeg og Margarito (u-leder fra El Salvador) står rett utafor. Lyset blir grønt og vi krysser gata, finner en politi og sender han i retning av den "kaprede" bussen. Bussen blir stående, masse politi ankommer, tjuven blir tatt og kjørt bort, lenka fast på politibilens lasteplan. Det skal ikke bli kjedelig å bo i storby, nei...
Men å bo midt i sentrum har jo både sine gode og dårlige sider. I går sto jeg rett utafor døra hjemme når det plutselig kommer en tjuvradd løpende forbi meg, sneier armen min og hopper ombord på bussen som kjører forbi, med en nystjålet mobiltelefon i neven. Uheldigvis for han ble lyset rødt, bussen stoppa, en mann i taxien bak hopper ut av bilen, klatrer inn i bussen og prøver å fakke tjuven. Alt mens jeg og Margarito (u-leder fra El Salvador) står rett utafor. Lyset blir grønt og vi krysser gata, finner en politi og sender han i retning av den "kaprede" bussen. Bussen blir stående, masse politi ankommer, tjuven blir tatt og kjørt bort, lenka fast på politibilens lasteplan. Det skal ikke bli kjedelig å bo i storby, nei...
Subscribe to:
Posts (Atom)