Paa plass i El Salvador

Naa er jeg paa plass i El Salvador, et land som saa langt har gjort sterkt inntrykk. Jeg har jo vaert i krigssoner foer, og hoert folk fortelle om sine erfaringer fra krig, men her er det ganske heftig. Saa langt har alle menn jeg har moett over 30 aar vaert geriljasoldater i brogerkrigen fra 1980-1992, og det er ikke kosehistorier de har aa komme med.

En ting er aa hoere folk fortelle om hvordan en 300 kilos bombe (??), som har laget et enormt krater i en av fjellregionene, sluppet fra fly som USA sikkert hadde donert, drepte pappaen deres. Verre er det aa faa beskrivelser av torturmetodene folk ble utsatt for i regjeringshaerens fangenskap. De legger ikke to fingre mellom naar de beskriver. Men jeg skal spare dere for det.

Naar folk forteller om hendelsene som ledet fram til borgerkrigen er det saa tydelig at det maatte gaa som det gikk. Naar en av de viktigste agitatorene for fred og forhandlinger, erkebiskopen av San Salvador Monseñor Romero, ble drept mens han holdt messe for doedssyke ved et sykehus i San Salvador, et drap som var bestilt av en av lederne for hoeyresida, saa skjoenner man at det til slutt maatte gaa saann. Det fantes ikke noe rom for de som proevde aa kjempe mot undertrykkinga, de politiske drapene og de begynnende massakrene gjennom fredelige midler. Alle demokratiske kanaler ble effektivt bombet soender og sammen av militaerdiktaturet. Naar masseutryddelsene av de som hadde deltatt i folkelige mobiliseringer mot undertrykkinga begynte, foelte folk seg tvunget til aa skaffe seg et vaapen og forlate sine hjem, foer doedsskvadronene kom og ringte paa deres egen doer.

Men alle de som kjempet er klare paa at historien ikke maa faa gjenta seg. De kan fortelle de grusomste historier, og sier om og om igjen at de aldri oensket krigen og at det aller, aller verste som kan skje er at krigen kommer tilbake. Det MAA ikke skje.

Men hoeyresida proever hardt paa at akkurat det skal skje. I dag var jeg i en demonstrasjon i et stort lyskryss, der det staar en statue av Monseñor Romero. Demonstrasjonen var mot et initiativ hoeyresida har tatt i parlamentet for at D´aubuisson, en av oligarkene, skal bli utnevnt "supermerritert soenn av El Salvador". (Altsaa en som har utfoert viktige meritter for landet). Og D´aubisson er ikke en hvilken som helst oligark. Sannhetskommisjonen som ble satt ned etter undertegninga av fredsavtalene slo fast at det var nettopp D´aubuisson som beordret drapet paa Monseñor Romero, den viktigste enkelthendelsen som satte i gang krigen. D´aubuisson er ogsaa stifteren av hoeyrepartiet ARENA som i dag sitter med makta.

Naar jeg har proevd aa faa forklart hvorfor hoeyresida vil utnevne han til "superborger" er forklaringa denne:

De OENSKER aa skape saa store reaksjoner, voldelige reaksjoner, at de kan faa et paaskudd for aa forby FMLN. Den eneste virkelige seieren venstresida fikk ut av fredsavtalene var retten til aa organisere seg lovlig gjennom et politisk parti, FMLN. Et parti som har bortimot 40 prosent oppslutning i parlamentet. Et parti som paa lokalt nivaa styrer mer enn halve den salvadorianske befolkninga.

Heldigvis ble det ingen sammenstoet paa demonstrasjonen i dag. Og naa har heoyresida trukket forslaget sitt. En delseier for venstresida, men som likevel viser moerke skyer paa himmelen, i det El Salvador gaar inn i sitt 15 aar med en svaert mangelfull fred.

Svensker i Colombia

Fredag tilbragte jeg sammen med en svensk delegasjon fra SIDA (tilsvarende NORAD)s ungdomsorganisasjon. 11 unge representanter for den svenske stat på delegasjonsreise for å lære om ungdommers situasjon i Colombia.

Som seg hør og bør (?) hadde de fått sikkerhetsbriefing på den svenske ambassaden etter ankomst til Colombia. Og det var ganske interessant å høre hva slags virkelighetsoppfatning den svenske ambassaden har. En ting er at delegasjonsmedlemmene ble fraråda å bruke offentlig transport, fikk beskjed om å alltid RINGE etter taxi (ikke ta de som kjører forbi) og være forsiktige i de paramilitære sonene. (Det siste er jo fornuftig, men de 2 første punktene er knapt forenelig med å bo i Bogota.) Men mer interessant var svaret de ga på spørsmålet om geriljaen: Hva er det egentlig geriljaen kjemper for, har de noen politiske mål?

I følge den svenske stats representanter i Colombia har ikke FARC noen politiske mål. Kanskje det var en politisk organisasjon på 60-tallet, men i dag er de bare interessert i å kontrollere narkotikahandelen.

Det er sjokkerende at ambassadepersonellet fullt ut kjøper den colombianske høyresidas propaganda. Propaganda som er så lett gjennomskuelig. Om FARC ikke har noen politiske mål, hvorfor utryddes venstresida under påskudd av å være gerilja? Om FARC er en upolitisk organisasjon, hvorfor øker stadig antallet politiske fanger i colombianske fengsler? Politiske fanger med bakgrunn i fagforeninger, studentbevegelse og partier på venstresida, som blir fengsla beskyldt for å stå i ledtog med FARC. Motsetningen mellom myndighetenes handlinger og propagandaens virkelighetsbeskrivelse er så åpenbar at jeg blir veldig overraska over at svenskene ikke stiller spørsmål ved propagandaen. (Og det enda jeg jo vet at svenskene går på do med døra åpen for at ingen skal kikke gjennom nøkkelhullet... ;)

Det finnes mange grunner til å kritisere geriljaen i Colombia, og det er ingen tvil om at de profitterer på narkotikahandelen (i likhet med ganske store deler av colombiansk samfunn). Men det er like liten tvil om at FARC er en politisk organisasjon. En organisasjon med et klart definert mål om å ta makta i Colombia gjennom en væpna kamp, et mål jeg er sterkt uenig i. Men også en organisasjon med mål om et annet samfunn i Colombia, der den halvparten av befolkninga som ikke får tilfredstilt sine daglige behov skal få et bedre liv, og der de som finansierer de paramilitære gruppene skal få inndratt sin eiendom.

En ting er at jeg blir sjokkert over den svenske ambassadens manglende refleksjon. Noe ganske mer alvorlig er at Sverige, med denne forståelsen av den colombianske virkeligheten, tar del i den såkalte "fredsprosessen" som foregår mellom paramilitære og myndigheter. Men det er ikke mulig å skape fred i Colombia uten å forstå hvem som er parter i konflikten, hva som er disse partenes mål og eksistensgrunnlag, og hvorfor det finnes en væpna konflikt i Colombia.

Sorry, Sverige, men det holder ikke å spise middag med fine folk i dress og snakke om fred og kjærlighet og sånn.