På tide med litt Palestina

Har snart vært 2 måneder i Colombia nå. 2 måneder med politisk undertrykking, drapstrusler mot vennene mine, internt fordrevne i alle rom jeg går inn i, uteliggere på alle gatehjørner, slum som skriker mot meg, bydeler/flyktningleire uten vann eller strøm og livsfarlig kamp for grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, helse, mat og et hjem, og ikke minst, retten til å kjempe.

Colombia har sitt å stri med.

Men i dag vil jeg vie en post til Palestina. Fordi det er enda verre i Palestina. Og fordi det er verre der fordi verdens ledere synes at det skal være sånn. Om Norge ville kunne vi opphevet boikotten av den palestinske regjeringa i morra. Det ville utgjort en forskjell for folk i Palestina. Det er et lite skritt, og selvfølgelig ikke tilstrekkelig. Men det er et latterlig enkelt lite skritt som kan gjøre situasjonen litt bedre for en del av de som har det aller verst i verden nå for tida.

Vil oppfordre alle til å lese følgende bloggpost av Leila Haddad, palestiner fra Gaza som Fellesutvalget for Palestina inviterte til Norge i oktober.

Hamas in power: one year on

Les den, og spre den til alle de du kjenner som sier at "uff, dette med Midtøsten er så vanskelig". Det er ikke vanskelig. Det er veldig lett.

Er det riktig å sperre 4 millioner uskyldige mennesker inne bak murer?

Er det riktig å sanksjonere et okkupert folk fordi de støtter et parti som har kjempet mot okkupasjonen?

Er det riktig å stjele en bondes land fordi en religiøs fundamentalist synes jorda burde være hans?

Er det riktig å frata et helt folk muligheten til å dyrke jorda si, til å lage produkter for eksport, til å besøke sine slektninger, til å komme seg på jobb, til å føde på sykehus, til å ha håp for framtida?

Nei, det er ikke det.

Er det riktig å støtte opp om den politikken som setter palestinerne i denne situasjonen?

Er det riktig å låne ut våpen til den hæren som iverksetter politikken?

Er det riktig å investere oljeformuen vår i den staten som bryter samtlige av de konvensjonene som slår fast palestinernes rettigheter?

Er det riktig å kjøpe varer som bidrar til å holde Israels økonomi i gang, og gjør det mulig å fortsette å investere i krigføring og murbygging?

Nei, det er ikke det.

Det er okkupanten som må boikottes, ikke de okkuperte.

Her i Colombia er det mange som spør meg om Palestina. Jeg går jo rundt med Palkoms grønne T-skjorte, Palestinaskjerfet jeg fikk da jeg var i Palestina i fjor sommer, har Handala rundt halsen og palestinsk flagg på sekken. Og til tross for at folk er religiøse som bare det og tror Midtøsten-konflikten mest har noe med Bibelen å gjøre, så skjønner de ganske fort hva det dreier seg om når jeg begynner å fortelle. Hvorfor skal det da være så vanskelig for høyt utdannete, velinformerte nordmenn å fatte at dagens norske politikk er det verste vi kan foreta oss?

"Sosial rengjoering"

Livet slutter aldri aa sjokkere. I gaar kveld satt jeg sammen med en gjeng kamerater fra rundt omkring i Colombia, som alle er veldig aktive medlemmer av kommunistungdommen og for tida gaar paa "den nasjonale kaderskolen" i Bogota. Et av temaene som ble diskutert var, som saa mange ganger foer, regjeringa til President Uribe. Og den mannen slutter virkelig aldri aa sjokkere....

En av de tingene Uribe skryter av aa ha faatt til som president er at Colombia har blitt tryggere og at det er faerre uteliggere og hjemloese i de store byene. Dette hoeres jo vel og bra ut. Aassen har han faatt til det?, tenker du kanskje.

Joda, fascisten Uribe vet hvordan man skal skape raske resultater. Sett av en kveld i ny og ne til aa drive "Sosial Rengjoring" i storbyene, saa blir alt saa meget bedre. Rengjoeringa bestaar i foelgende:

Send ut politistyrkene, evt noen av de paramilitaere gruppene mannen kontrollerer for aa slippe kritikk, og fjern uteliggerne fra gatene gjennom aa skyte dem! Om du faar drept noen hundre uteliggere saa blir plutselig statistikken saa mye bedre. Og det er jo uansett ingen som bryr seg om uteliggerne.

Fy faen, snakk om regjering som har mye aa skryte av.

Svensker i Colombia

Fredag tilbragte jeg sammen med en svensk delegasjon fra SIDA (tilsvarende NORAD)s ungdomsorganisasjon. 11 unge representanter for den svenske stat på delegasjonsreise for å lære om ungdommers situasjon i Colombia.

Som seg hør og bør (?) hadde de fått sikkerhetsbriefing på den svenske ambassaden etter ankomst til Colombia. Og det var ganske interessant å høre hva slags virkelighetsoppfatning den svenske ambassaden har. En ting er at delegasjonsmedlemmene ble fraråda å bruke offentlig transport, fikk beskjed om å alltid RINGE etter taxi (ikke ta de som kjører forbi) og være forsiktige i de paramilitære sonene. (Det siste er jo fornuftig, men de 2 første punktene er knapt forenelig med å bo i Bogota.) Men mer interessant var svaret de ga på spørsmålet om geriljaen: Hva er det egentlig geriljaen kjemper for, har de noen politiske mål?

I følge den svenske stats representanter i Colombia har ikke FARC noen politiske mål. Kanskje det var en politisk organisasjon på 60-tallet, men i dag er de bare interessert i å kontrollere narkotikahandelen.

Det er sjokkerende at ambassadepersonellet fullt ut kjøper den colombianske høyresidas propaganda. Propaganda som er så lett gjennomskuelig. Om FARC ikke har noen politiske mål, hvorfor utryddes venstresida under påskudd av å være gerilja? Om FARC er en upolitisk organisasjon, hvorfor øker stadig antallet politiske fanger i colombianske fengsler? Politiske fanger med bakgrunn i fagforeninger, studentbevegelse og partier på venstresida, som blir fengsla beskyldt for å stå i ledtog med FARC. Motsetningen mellom myndighetenes handlinger og propagandaens virkelighetsbeskrivelse er så åpenbar at jeg blir veldig overraska over at svenskene ikke stiller spørsmål ved propagandaen. (Og det enda jeg jo vet at svenskene går på do med døra åpen for at ingen skal kikke gjennom nøkkelhullet... ;)

Det finnes mange grunner til å kritisere geriljaen i Colombia, og det er ingen tvil om at de profitterer på narkotikahandelen (i likhet med ganske store deler av colombiansk samfunn). Men det er like liten tvil om at FARC er en politisk organisasjon. En organisasjon med et klart definert mål om å ta makta i Colombia gjennom en væpna kamp, et mål jeg er sterkt uenig i. Men også en organisasjon med mål om et annet samfunn i Colombia, der den halvparten av befolkninga som ikke får tilfredstilt sine daglige behov skal få et bedre liv, og der de som finansierer de paramilitære gruppene skal få inndratt sin eiendom.

En ting er at jeg blir sjokkert over den svenske ambassadens manglende refleksjon. Noe ganske mer alvorlig er at Sverige, med denne forståelsen av den colombianske virkeligheten, tar del i den såkalte "fredsprosessen" som foregår mellom paramilitære og myndigheter. Men det er ikke mulig å skape fred i Colombia uten å forstå hvem som er parter i konflikten, hva som er disse partenes mål og eksistensgrunnlag, og hvorfor det finnes en væpna konflikt i Colombia.

Sorry, Sverige, men det holder ikke å spise middag med fine folk i dress og snakke om fred og kjærlighet og sånn.

En svipptur til Venezuela

Endelig tilbake i Bogota med internett hjemme, og kan få oppdatert bloggen med alt spennende som skjer når man er u-leder for SU =)

En av de tinga er at man har krav på ferie =) Så jeg tok meg 4 dagers fri og besøkte gamle trakter i Venezuela. Var utvekslingsstudent der for 6 år sida (dæven, jeg er gammel!), og er veldig nysgjerrig på hva Chavez har fått til der siden den gang.

Til tross for at borgerskapet (les: vertsfamilien min) sutrer over at alt har blitt så fælt har så vidt jeg kan se Venezuela fått seg en pen ansiktsløftning sia sist. Ikke bare blomstrer det av nye bilbutikker, fancy kjøpesentra og en håndfull flunka nye idrettsstadioner spredt rundt i den lille byen min. (hva i all verden er det de sutrer over??) I tillegg er jo alle murer pynta opp, med flotte slagord som "Nå er Venezuela for alle", "Sammen lager vi sosialisme", eller min favoritt "Uh ah, Chavez stikker ikke 'a!" (fritt oversatt).

Det er begrensa hva man får med seg på 4 dager, men det er lenge nok til å merke den enorme kontrasten til Colombia. Mens jeg i Colombia ikke kan si noe av det som foregår i hodet mitt (se tidligere post om politisk undertrykking = piss), bruser det av herlig, ærlig og engasjert politisk debatt på alle gatehjørner, rundt alle middagsbord og på alle arbeidsplasser i Venezuela. Hva synes dere for eksempel om følgende samtale med taxisjåføren en kveld på veg til grillfest:

-Du er vel ikke herifra?

-Nei, jeg er bare på ferie hos slektninger. Jeg er fra Bogota (ljugekors).

-Jasså, hva gjør du der?

-Studerer. Statsvitenskap.

-Hah, det er vel ikke det tryggeste du kan legge deg borti der?

-Eh, nei... Situasjonen er litt kompilsert, ja...

-Ja, dere sliter der borte i Colombia. Det dere trenger er noen som faktisk er opptatt av åssen folk har det. Som virkelig vil lage en forandring og få en slutt på konflikten. (blabla, lengre resonnement)

-En som Chavez, mener du?

-Altså... hvert land må jo finne sine egne ledere. Men ja, noen som har noe av det Chavez har. Chavez, han har skjønt mye viktig han. Her i Venezuela privatiserer vi ikke bort rikdommen vår...

Og taxisjåfører er ikke høyt utdanna folk som pleier å være særlig opptatt av nyliberale angrep på fellesgodene og politiske løsninger på vanlige folks problemer. Det er bare det at i Venezuela så har folk åpna øya. De siste 6 åra har vist vanlige folk at politikk angår dem, og det har fått dem til å ta standpunkter, og ville være med og påvirke.

For sammen skaper vi sosialisme...

Godt nytt aar!

Vil bare oenske alle godt nytt aar =)

Det er jo ikke bare jobbing her, rundt disse tider blir det tid til en del utforsking av Karibiens diskoteker ogsaa.

Bildet er fra et diskotek i Tolu, en nydelig liten by ganske langt vest. Utrolig hvor langt kapitalismen har kommet, naar folk FRIVILLIG velger aa TATTOVERE BAKHODET med logoen til Nike... Jaja, kamerater, vi har en jobb aa gjoere ogsaa i 2007!

I de paramilitaeres kjerneomraade

I forrigaars var jeg i de paramilitaeres kjerneomraade, Sucre. Et fylke med karibisk kyst, tobakksmarker, og smaa byer fylt med internt fordrevne boender. Eller rettere sagt bondekvinner, mennene blir ofte drept i massakre foer resten av befolkninga flykter.

Sucre er et fylke i krig. 3 ulike geriljagrupper kontrollerer deler av innlandet, og et firesifra antall paramilitaere kjemper for aa overta kontrollen over tobakksmarkene. Men krigen utspiller seg ikke gjennom kamper mellom gerilja og paramilitaere. Tvert i mot har de paramilitaere en strategi, Quitarle el agua al pez, som rett oversatt gaar ut paa aa "ta fra fisken vannet". Logikken er at geriljaen kun kan operere gjennom stoette fra lokalbefolkninga, det er bondebefolkninga som broedfoer geriljaen. Dermed kan geriljaen bekjempes gjennom aa fordrive boendene. Dette gjoeres gjennom massakre rettet direkte mot befolkninga. For de paramilitaere er det en utmerket strategi, de slipper aa ofre sine soldater i kamp, for boendene er jo ikke bevaepna.

Hovedstaden i Sucre heter Sincelejo, og sammen med lokale kamerater besokte ve u-ledere "bydelen" Cristo Viene (Kristus kommer), 10 minutter utenfor Sincelejo sentrum. Bydelen ble etablert for 6 aar siden, av fordrevne boender, og stadig kommer det nye flyttende hit. I dag befolkes bydelen av rundt 500 familier, alle internflyktninger. Familiene er store, 6-7 personer, men de fleste bor i toroms provisoriske hus, noen av planker, noen av leire, noen av boelgeblikk. Til tross for at bydelen ble etablert for hele 6 aar siden har myndighetene fortsatt ikke ordnet vann- og stroemforsyning til befolkninga her. En liten dam midt i omraadet er baade "svoemmebasseng", broenn og stedet hvor kuene og eslene som bor side om side med befolkninga kommer og drikker. De faerreste som bor her har jobb, faa gaar paa skole og stoerstedelen av Sincelejos befolkning vet knapt at bydelen eksisterer.

Colombias president hevder nemlig at det ikke finnes noen konflikt i Colombia. Colombia er ikke et land i borgerkrig, det er et fredelig land som sliter med enkelte terrorister (geriljaen) og naa demobiliserte paramilitaere som er i ferd med aa reintegreres i samfunnet. Naar det ikke finnes noen konflikt kan det heller ikke finnes ofre for konflikt. Internflyktninger passer daarlig inn i Uribes framstilling av virkeligheten, og derfor later man som at de ikke finnes. Myndighetene oensker ikke aa gi flyktningene den anerkjennelsen det ville innebaere aa etablere infrastruktur i deres flyktningeleire.

Cristo Viene faar meg til aa tenke paa de israelske "utpostene" paa palestinsk land. Provisoriske hus, mangel paa stroem og vannforsyning. Men kontrasten er skrikende. Mens ekstrembosetterne som etablerer utpostene har et politisk maal, aa ta kontroll over strategiske deler av palestinernes territorium, og frivillig flytter ut av sivilisasjonen, befolkes Cristo Viene av folk som er drevet paa flukt som ofre for en internkonflikt. Og myndighetenes svar er vidt forskjellige: Etter faa maaneder pleier de israelske ekstrembosetterne aa faa gjennomslag for sine krav overfor israelske myndigheter om stroem, vann og soldater til aa beskytte ranet av paletinsk jord. Mens colombianske myndigheter etter 6 aar fortsatt ikke anerkjenner flyktningenes situasjon, og lar befolkninga fortsette aa leve i den usleste fattigdom.

Det er ikke saa vanskelig aa forstaa hvorfor det er internkonflikt i Colombia.

Gatekunst / Arte Urbano i Bogota

Bogota er en stor by. 6 millioner innbyggere, og i hvertfall en håndfull gatekunstnere. Benyttet meg av noe så sjeldent som en fridag til å gå litt rundt i byen, og dette er noe av det jeg fant =)

En mann i full størrelse under en bro (flaks at det var søndag og lite trafikk), valgkamp for Carlos Gaviria (venstresidas presidentkandidat og leder av PDA), et bilde av en såkalt "antiterrorpoliti", med påskriften "Antibevissthetspoliti", President Uribe som hilser HitlerBush og litt annet stas.

For mer gatekunst sjekk ut Banksy: http://www.banksy.co.uk/

Saa vakkert, men saa jaevlig

Tirsdag dro vi opp i fjellene utafor Bogota for aa vaere med paa et seminar med en liten gjeng bondeungdommer som er i ferd med aa starte lokallag for kommunistungdom i Sumapaz. Sumapaz er som en kommune, formelt del av Bogota, et par timer utenfor og 1000 meter ovenfor byen.

Paa et ganske svaert territorium bor 2800 boender og 8400 soldater fra den colombianske haeren. 3 soldater pr innbygger... Soldater som trakasserer lokalbefolkninga, hindrer bevegelsesfriheten deres, nekter dem aa frakte jordbruksprodukter ut av omraadet, driver med massearrestasjoner av boendene og innimellom dreper en og annen ungdom... Hvorfor, tenker du kanskje? Forklaringa er veldig logisk: For det foerste har Sumapaz utrolig stor forekomst av en spesiell plante som gjoer luft til vann. (Trekker fuktigheten ut av lufta). Sumapaz er utgangspunktet for flere av Soer-Amerikas stoerste og viktigste elver, for eksempel Rio Orinoco som forsyner hele Venezuela med vann og vannkraft. Og vann er jo framtidas viktigste ressurs. Staten vil derfor kontrollere omradet, og helst kvitte seg med boendene. For det andre er Sumapaz en kommunistisk bastion. Ordfoereren kommer fra kommunistpartiet, og ved presidentvalget i mai fikk venstrekandidaten rent flertall her. Saa staten anklager boendene i Sumapaz for aa staa i ledtog med geriljaen. Befolkninga nektes aa frakte ut sine jordbruksvarer fordi "de sikkert skal gi dem til geriljaen".

Skulle gjerne lagt ut et bilde av de fantastisk flotte ungdommene jeg ble kjent med der oppe, som spurte meg om alt fra norske ku-raser, fjoes og ysting, til hvordan det gikk an aa bo i et land uten gerilja og hva vi gjoer for aa komme oss fram naar det snoer. Men av sikkerhetsaarsaker fikk jeg ikke lov til aa ta bilder av noen.

Men alt i alt var det et utrolig bra besoek. Utrolig goey aa se at ungdommer med mangelfull skolegang med friskt mot kaster seg over Lenins partiteorier. At ungdmmer som knapt har hoert om Norge og som maa spoerre om igjen mange ganger for aa foele seg trygge paa at de har forstaatt hva det betyr at det er fred i Norge, blir synlig inspirert av aa hoere om den kampen SU foerer i Norge. For vi skjoenner at vi foerer samme kamp, enda saa forskjellige forholdene er. Det er inspirerende det!

Politisk undertrykking er noe piss

Bildet: En gjeng modige kamerater med godt mot og kamplysten i orden!

Er nå tilbake i Bogota etter en langhelg i Popayan, en nydelig by sør i Colombia, med hvitkalkede koloniale hus, 3 kirker pr innbygger (en mild overdrivelse) og grønne Andesfjell i alle retninger. Idyllisk, tenker du nok. Det tenker nok også de tusenvis av vestlige turister som besøker byen i påska, eller andre tider på året. Men når man besøker Popayan med mål om å treffe politisk aktive ungdommer på venstresida, er det ikke idyllen som er det mest slående.

For knapt to måneder siden ble studentaktivisten Milton Troyano drept midt i Popayan sentrum. Med ett skudd i halsen og ett i brystet blødde Milton i hjel på åpen gate. De andre studentene ved Universitetet i Cauca er overbevist om at drapet var politisk motivert. Bare to uker tidligere ble en framtredende studentleder ved nabouniversitetet i Cali drept på lignende vis. På åpen gate, med to skudd i hodet.

Etter det første drapet mottok ledelsen i vår søsterorganisasjon i Popayan direkte drapstrusler, faxet til universitetet. Èn har valgt å forlate byen, men de andre er igjen og arrangerte denne helga videregående seminar for de yngre kameratene i byen, og for oss u-ledere. Vi var ca 20 stykker som tilbrakte helga på Universitetet, noen under falsk navn, og ingen med offisiell tilhørighet til noen organisasjon på venstresida. Mens vi trygt inne på universitetet diskuterte Marx’ utvikling av den vitenskapelige sosialisme, Lenins partiteorier og latinamerikansk tenkning, kunne ingen av disse temaene nevnes da vi på kvelden gikk ut for å ta en øl sammen. Drapstrusler rettet mot politisk aktiv ungdom er en effektiv demper på fri diskusjon.

I går kveld satte vi oss på bussen til Bogotà. Jeg ble sittende ved siden av en middelaldrende mann som, i likhet med alle andre colombianere, skravlet i veg og benyttet anledningen til å bli litt kjent med et nytt menneske. Det viste seg at han var forfatter, hadde utgitt 11 bøker, hadde mottatt en litteraturpris på Cuba og i disse dager fikk publisert en bok i Venezuela, om Simon Bolivar. Spennende fyr! Men det nærmeste vi kom å diskutere politikk var at jeg vedgikk at jeg hadde mer sans for Chavez enn for Uribe. På buss med 40 par vidåpne ører skal man vokte seg vel for å komme med politiske ytringer. Sånn er Colombia.

Politisk undertrykking er noe piss…

Ikke akkurat Hamar...

Jeg bor midt i sentrum i Bogota. Har gangavstand til alt man kan drømme om, kino, kjøpesentre, supermarked, telefonkiosker, frisører, alle mulige former for colombiansk mat og dessuten kontoret jeg jobber på, og alle andre kontorer man jo også må innom. (Har for eksempel allerede kommet i kontakt med Palestinabevegelsen her nede og skal komme meg innom kontoret deres til uka ;)

Men å bo midt i sentrum har jo både sine gode og dårlige sider. I går sto jeg rett utafor døra hjemme når det plutselig kommer en tjuvradd løpende forbi meg, sneier armen min og hopper ombord på bussen som kjører forbi, med en nystjålet mobiltelefon i neven. Uheldigvis for han ble lyset rødt, bussen stoppa, en mann i taxien bak hopper ut av bilen, klatrer inn i bussen og prøver å fakke tjuven. Alt mens jeg og Margarito (u-leder fra El Salvador) står rett utafor. Lyset blir grønt og vi krysser gata, finner en politi og sender han i retning av den "kaprede" bussen. Bussen blir stående, masse politi ankommer, tjuven blir tatt og kjørt bort, lenka fast på politibilens lasteplan. Det skal ikke bli kjedelig å bo i storby, nei...

Lovte dere en rapport...

Har lovt en rapport fra PDA-kongressen... Nå er klokka tolv, men det får så være, sove kan man gjøre på gamlehjemmet.

PDA er det nye venstrepartiet i Colombia, Polo Democratico Alternativo, eller på godt norsk den alternative demokratiske fronten. Mens venstresida i Colombia stort sett har båret preg av å være både splitta og liten, og ikke minst politisk forfulgt, innebærer stiftelsen av PDA og den nå nettopp gjennomførte første kongressen, en reell trussel for Colombias etablissement. I full åpenhet deltok nesten 4000 delegater på den tre dager lange kongressen, på et svært messeområde midt i Bogota. Disse 4000 delegatene, dressa opp med røde stjerner, gule t-skjorter og store smil, ble valgt av over 555.000 colombianere som allerede har meldt seg inn i det nye partiet. Colombia er riktignok et stort land, med nærmere 45 millioner innbyggere, men det er likevel historisk at godt over en prosent av dem deltar i et internvalg i et politisk parti!

Til tross for et visst kaos, sprekk i alle programposter, timeslang matkø og elendig akustikk var det ingenting som kunne frata folk entusiasmen over å være med på kongressen. Det ble fatta vedtak om partiets organisering, om politikken på alle de viktigste politikkområdene, og ikke minst ble det valgt en partiledelse. Mine kamerater her er ganske godt fornøyd, vår liste fikk 33 av ca 260 delegater til landsledelsen og både når det gjelder internasjonal politikk, sosialpolitikk og tilnærminga til regimet i Colombia er det gode vedtak. Det som skapte mest oppheta debatt var temaet om konflikten i landet og hvordan man skal forholde seg til geriljaen og den væpna kampen. For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva vedtaket ble... Men det var veldig interessant å høre debatten og skjønne en del om hvordan geografisk og politisk tilhørighet gjør at folk er frytkelig uenige med hverandre, selv om de alle er del av ei brei venstreside.

Nå sovner jeg snart her jeg sitter, så det får bli alt for denne gang.

Onsdag kveld bærer turen ut av Bogota for å være med på en tredagers lang "skole" som skal gjøre meg og Margarito fra El Salvador i stand til å delta i de poltiske/ideologiske diskusjonene på den "nasjonale kaderskolen" vi skal gå på i hele januar. Spennende =)

God natt! Eller god morgen for dere A-mennesker i Norge som står opp nå!

Vel framme og veldig inspirert!

Bare 3 minutt igjen paa halvtimen min paa nettcafe, men ma bare faa sagt at faa ting er mer inspirerende enn aa faa vaere med paa historiske oeyblikk. Og det er jeg naa :) Det nye samlingspartiet i Colombia, PDA, sin foerste Kongress samler 4000 delegater og er fantastisk inspirerende. Lengre rapport kommer.

På gjensyn Norge, og ta godt i mot meg Colombia!

Så var kvelden her, kvelden for å pakke ryggsekken, kaste de store papirbunkene på kontorpulten, fundere over alt som er bra i livet og gråte en skvett før man går til sengs. Kvelden før avreise til Colombia.

Mens sommerfuglene flakser i magen prøver jeg å sette standarden med å legge ut en post. I helga blir det Kongress med den nye venstrefronten i Colombia! 500.000 colombianere har allerede meldt seg inn i det nye partiet, og 2.700 delgater sitter i kveld og kjemper med sakspapirene de må gjennom før Kongressen åpnes i morra. Og i ryggsekken min har jeg brev om at jeg er observatør for det norske sosialistiske venstrepartiet og skal få komme og ta pulsen på den breie venstresida i Colombia!

Sist venstresida prøvde å samle seg i 1985, i Union Patriotica, endte det i det venstresida i dag betegner som et folkemord. 5.000 mennesker med tillitsverv i partiet ble drept over en 10årsperiode. Den colombianske staten står den dag i dag tiltalt for folkemord, men uten at saken er ferdigbehandla. Internasjonal tilstedeværelse og oppfølging skal forhindre at katastrofen kan få gjenta seg. Senest i dag var jeg i møte med statssekretæren til Erik Solheim, og reiser med forsikringer om at norske myndigheter følger med. Opposisjonen i Colombia har blitt flinkere til å informere vennligsinnede regjeringer om hva som foregår. Og jeg er bare en av mange internasjonale observatører som er invitert til Kongressen.

Som u-leder for SU får man tenkt mye på hvor urettferdig verden er. Som hvit, blåøyd nordmann kan jeg reise hvor jeg vil uten visum, jeg kan uttykke mine meninger fritt, og jeg kan føle meg trygg. Blonde hoder strykes medhårs. Bare det at jeg er tilstede gjør livet tryggere for folk i andre land. Tenk om nordmenn visste å sette pris på den ufattelige friheten og tryggheten vi har...

Hørte jeg et skudd? Startskudd?

November er over oss. Et godt påskudd for å komme i gang med blogginga.

For det første er jo november nitrist. Har alltid hata vintertid og at sola går ned før man går fra jobb, at det ikke er noe snø til å lyse opp, bare svart og våt asfalt, at trærne står nakne uten blader på, og at kinnene ikke har vendt seg til å bli av bitt av kulda. Mange gode grunner til å sitte inne og blogge, med andre ord.

I tillegg er det noe spesielt med november i år. November er over oss. Og det betyr at det er under en måned til jeg skal pakke kofferten, kysse kjæresten i nakken og fly over Atlanteren til Latin-Amerika. Jeg er nemlig u-leder for Sosialistisk Ungdom. Det betyr at jeg i 5 måneder skal tråkke støvete gater i Colombia og El Salvador og gi mitt lille bidrag til den sosialistiske revolusjonen som snart skal feie over hele Latin-Amerika ;)

Så herved er bloggen formelt innvia. Solidaritet på heiaverden.blogspot.com. Den kommer til å handle om alt Latin-Amerika har å by på, alt hva som foregår oppe i hodet på en ung revolusjonær langt hjemmefra, og antageligvis ganske mye mer. Kan jo ikke la være å snike inn en god porsjon Palestina-solidaritet, noen rare funderinger om alt fra klimatrusselen til rare dyr og sjokoladepudding. Men det vil tiden vise.

God lesning!

Ny blogg! Solidaritet på heiaverden.blogspot.com